Hei.
Vi har supre medhjelpere på kontoret. Til tross for at vi udugelige leger ikke klarer å vaske etter oss på pauserommet, ikke klarer å rydde etter oss på akuttrommet, ikke klarer å sette på kaffetrakteren, ikke husker å ta med egen mat men stadig stjeler deres og i allefall ikke husker de rette takstene så er de stadig like blide og hjelpsomme...
Men ovennevnte små skår i hverdagsgleden irriterer jo og det har i lengre tid vært forsøkt en praksis med smekk på fingre, påpekning av feil, sinte blikk, trusler om ikkegodkjent turnus og kraftig kremting.. Dette har igjen ført til at den ene (etter tips fra henne selv bare så det er sagt) nesten er blitt omdøpt til Arghild i stedet for Ragnhild som hun egentlig heter.
Men nå er strategien endret. Om det er julefreden som har senket seg i hjertet, eller mer en utspekulert strategisk planlegging som ligger bak vites ikke... Rundt omkring i skuffer og skap, et nytt sted hver dag har Arghild, altså Ragnhild gjemt en pose med rosa og hvite skummnisser! God oppførsel belønnes med en skumnisse fra hennes rikholdige lager. Skumnisser trekkes inn ved hyppige overtredelser. Leger er enkle sjeler, vi er ikke så kompliserte. Dette forstår vi. Belønningsystem virker. Vi setter takster selv, vi lærer oss å sette på kaffetrakteren (vel jeg har ikke strukket meg så langt, men mulig jeg gjør det om det vanker sjokoladenisser nærmere jul). Så herved er det bevist... ros fører mye lengre enn ris...
Dette bringer meg over til dagens egentlige tema. Jeg har lenge undret meg over hva folk får seg til å ringe til avisen og klage over i åpen linje. Her tidligere i høst sto det å lese:
Det er så grusomt irriterende med folk som kjører rundt i gule biler. Det finnes diagnoser for slikt!
Hvis du klarer å irritere deg så mye over at folk faktisk velger å kjøpe seg en gul bil så er det mulig at det er på tide å få seg en hobby.
Så har du den evinnelige diskusjonen om salt på veiene. Jepp, det er helt idiotisk, men når det for tolvte dagen er sju innlegg der det fortelles at nå var de jammen ute og saltet IGJEN... Kommer det som en overraskelse? Det snør, det saltes, det regner, det saltes, det meldes kulde, det saltes! Ferdig.
Hunder bæsjer. Tydeligvis bæsjer hunder i Bodø ekstra mye og hundeeiere i Bodø plukker ikke opp bæsjen etterpå. Ikke ifølge alle som forteller om det i åpen linje..
Hester bæsjer også. Særlig i lysløypa og rundt et eller annet vann i Bodø. Det må man jo bare ringe til avisen og fortelle.
Det man bør ringe avisen om er at avisen ikke kommer. Men det finnes serviceavdeling for slikt, tror neppe det hjelper å ringe åpen linje..
Halloween er en forferdelig sak. Tenk unger kommer på døra for å tigge! Ikke bryr de seg om at det er midt i middagshvilen heller. Og etter at man har bedt ungene dra et visst sted så var ungene så uforskammede at de ble sure!
Veilysene virker ikke. Kommunen sjekker nok daglig åpen linje for å se hvor de den dagen bør dra for å bytte lyspære!
Brøytebilene brukte hele 14,5 timer på å brøyte akkurat min vei under vinterens største snøfall. I tillegg er det dårlig strødd.. Kommunen sjekker sannsynligvis også dette i åpen linje gjennom vinteren.
Butikkene holder åpent på søndag i advent, butikkene er for fulle alle dagene i advent, butikkene stengte klokka 23 lillejulaften og det endte med at julegaven måtte kjøpes på Esso!
Rema på tverlandet har til stadighet varer som er gått ut på dato! Betjeningen på Cubus i glasshuset burde gå på smilekurs!
Det finnes ikke en bilist i Bodø som vet hvordan man forholder seg til filskifte, rundkjøringer eller blinklys. Alle kjører som idioter!
Du som kom fra høyre i krysset i går kveld klokka elleve førtito. Du er observert og hvis du ikke ringer meg så anmelder jeg deg... Jeg tviler vel på at vedkommende ringer... Og hvis du vet hvem det er så kan du vel ringe vedkommende selv.
Da vil jeg si at dagens åpen linje var serdeles hyggelig og trivelig lesning. Her er noen som har samme mening og som mener at det er alt for mye syting! Og for oss enkle sjeler så virker jo dette enda bedre enn skumnisser!!
onsdag 28. november 2012
Gullkorn fra en selvsikker barnemunn
Hei.
I dag har jeg vakt. Derav et smule kort innlegg.
Isa kom med noen gullkorn i går. Det er fantastisk hvordan små barn lever i en verden der verden fakstisk dreier seg om dem, og stort sett bare om dem. I deres øyne er de helt feilfri og slevtillitten er på en topp den aldri kommer tilbake til. Isa er der!
På vei ut fra svømming sto det noen store gutter i gangen. En var en riktig gentlemann som fant den ene støvlen hennes bak noe greier. Strålende tok Isa imot støvelen og brisket seg som en påfugl. Vel ute av døra kom det "Mamma! Di store guttan syns at æ e så søt! Å de e jo ikke rart førr de e æ jo!!" Kan man annet en å svare bekreftende?
Inne på selve svømmingen har Isa endelig funnet ut at vann ikke er livsfarlig. Faktisk kan man få et par dråper i ansiktet uten at man dør. Etter å ha sett storesøstra dukke ble læringskurven bratt og i går var hodet under vann uten at det ble hyl, skrik panikk og antagelser om drukning ut av det. Etter noen rosende ord fra meg kom det: "Mamma! Når main e så stor å så cool som æ e, da e ikke det å dokk under vainn nåkka problem!" Enda godt hun er blitt så cool da!
Så var det leggetid. En ting som Isa gjør ofte er å synge. Hun synger hele tiden, på alt mulig. Skal vi fortelle noe kan det like gjærne synges. På badet ble håret gredd iherdig av en syngende Isa. Da jeg ymtet frempå om at det var da voldsomt til hårstyling på kvelden var svaret: "Mamma! Når mainn e så flenk å søng som æ e, da bi man popstjærne OG sangstjerne! Å da må main va fin på håret! Å æ har fint hår så æ bi ei fin sangstjærne!" Ser frem til første konsert....
I dag har jeg vakt. Derav et smule kort innlegg.
Isa kom med noen gullkorn i går. Det er fantastisk hvordan små barn lever i en verden der verden fakstisk dreier seg om dem, og stort sett bare om dem. I deres øyne er de helt feilfri og slevtillitten er på en topp den aldri kommer tilbake til. Isa er der!
På vei ut fra svømming sto det noen store gutter i gangen. En var en riktig gentlemann som fant den ene støvlen hennes bak noe greier. Strålende tok Isa imot støvelen og brisket seg som en påfugl. Vel ute av døra kom det "Mamma! Di store guttan syns at æ e så søt! Å de e jo ikke rart førr de e æ jo!!" Kan man annet en å svare bekreftende?
Inne på selve svømmingen har Isa endelig funnet ut at vann ikke er livsfarlig. Faktisk kan man få et par dråper i ansiktet uten at man dør. Etter å ha sett storesøstra dukke ble læringskurven bratt og i går var hodet under vann uten at det ble hyl, skrik panikk og antagelser om drukning ut av det. Etter noen rosende ord fra meg kom det: "Mamma! Når main e så stor å så cool som æ e, da e ikke det å dokk under vainn nåkka problem!" Enda godt hun er blitt så cool da!
Så var det leggetid. En ting som Isa gjør ofte er å synge. Hun synger hele tiden, på alt mulig. Skal vi fortelle noe kan det like gjærne synges. På badet ble håret gredd iherdig av en syngende Isa. Da jeg ymtet frempå om at det var da voldsomt til hårstyling på kvelden var svaret: "Mamma! Når mainn e så flenk å søng som æ e, da bi man popstjærne OG sangstjerne! Å da må main va fin på håret! Å æ har fint hår så æ bi ei fin sangstjærne!" Ser frem til første konsert....
tirsdag 27. november 2012
Forhandlinger....
Hei.
I dag har jeg funnet ut at jeg for fremtiden bør holde meg langt unna alle tillitsvalgtverv som skulle komme i min vei. Dette av hensyn både til meg selv g til de stakkars mennesker jeg skulle være så uheldig å være tillitsvalgt for..
I dag har jeg hatt lønnsforhandlinger. Jeg har aldri hatt lønnsforhandlinger før. Mammaen min har lært meg at man skal være glad hvis man har en jobb! Enda gladere om man får lønn for den jobben man gjør. Å hvert år skulle mase seg til en høyere lønn og atpåtil drive med sånt som streiking, nei det er en uting! Sier mammaen min. Til arbeiderpartidame å være står hun bemerkelsesverdig lite på barrikadene må jeg si..
Så jeg har nå ikke mast så veldig da. Jeg har levd i uvitenhet om at det finnes noe som heter kapittel fem og der hører visst jeg til. Så da det dumpet en mail ned i innboksen der jeg ble kalt inn til slikt ble jo usikkerheten noe stor. De beklaget så mye at jeg var blitt borte i systemet, derav ingen slike mailer tidligere, men om jeg ville så kunne jeg få sjansen til å delta i dette årlige fråtsegildet i år. Jeg forstår jo at der man er flere så er det en tillitsvalg som forhandle for alle som på et eller annet vis tilhører en gruppe. Vel jeg er ingen gruppe. Jeg er bare meg og tydeligvis tillitsvalgt for meg selv...
I allefall, jeg formulerte et flott krav. I allefall syntes jeg det selv. Helt i tråd med hva mammaen min ville sagt. Fikk noen med litt mer peil til å lese gjennom og gjorde en del justeringer som mammaen min slett ikke ville synes var fine i det hele tatt!
Nå var hele lønnsforhandlingen på et veldig ubeleilig tidspunkt. Midt på dagen med ei full timebok. Troppet derfor opp hos rådmannen med hodet fullt av marevandoseringer, prioriteringer over hvilke pasienter jeg burde ringe først på telefonlista etterpå og en ekkel følelse av at det var et eller annet jeg burde ha gjort som jeg hadde glemt. Hadde motatt et første tilbud på mail, trodde jo først det var en spøk fra lønn og personal. SÅ dum er jeg jo ikke at jeg ikke forsto at det burde jeg krangle på.
"Nå har det seg slik at det jo ikke egentlig er noen pott å forhandle om..." "Dårlige tider" "Stramt budsjett" "Ikke mye å gå på her" rådmannen med alvorlig mine....
Stakkars kommune! Her står det ikke bra til. Følte jo umiddelbart medfølelse for den stakkars administrasjonen som skal få dette til å gå rundt. Kanskje ligger de våkne på natta og grubler på dette. Søvnvansker fører til mye trøbbel. Det hjelper jo ikke at grådige lønnstakere krever og krever. Hvor er solidariteten? Tenk om alle i administrasjonen går på en kjempesmell og blir deprimerte og kommer til meg på kontoret for antidepressiva og sykemelding? Og så er jeg årsaken med mine urimelige lønnskrav.... Ikke bra! mammaen min ville vært stolt av min umiddelbare tankerekke.
"Det var jo dumt det da....." Nå hadde jeg noen krav i mitt velformulerte brev som egentlig ikke ville koste kommunen noe som helst på flere år.. Kanskje jeg skulle gå for dem....
"Kunne vi møtes her?" Fantastisk, som ved et trylleslag så hadde rådmannen funnet noen penger der i papirhaugen sin.. En stor lettelse gikk gjennom meg. Kanskje de får sove i administrasjonen alikevel. I og med at jeg i dag har rotet bort hele tre pinkoder til buypasskortet og sliter litt, for å si det slik, med å få låst det opp slik at jeg kan sende de hersens sykemeldingene elektronisk så var jo også lettelsen stor for at et rush med sykemeldte kommuneansatte på kontoret mitt også sannsynligvis var unngått.
Her skulle det i allefall ikke stå på meg. "Så klart, det er jo flott!!" Glemt var alle ideer på forhånd om at man antagelig skal kjempe for sin sak i slike møter..Jeg klarte å unngå impulsen om å si at jeg slett ikke trengte noenting dersom det kunne hjelpe den bunnskrapte kommunekassa. DA ville mammaen min blitt stolt da!!
Har vel i etterkant tenkt at det er mulig at jeg ble litt overlumpet her. Kanskje bittelittegrann uforberedt kanskje.
Men aldri så galt.. Jeg kom i allefall på hva det var jeg burde ha husket mens jeg satt der. Det var et brev til hjemmesykepleien....
Videre i dag har jeg funnet ut at jeg ikke er særlig god på forhandling på hjemmebane heller..
Hadde stålsatt meg for å legge Yme i sin egen seng og la ham sovne der: Forhandlingsresultat: Yme sovnet på armen min i dobbeltsenga....
Hadde bestemt meg for at i kveld skulle Isa spise en skive til kvelds, ikke bare drikke en liter melk. I tillegg skulle jeg gre håret hennes ORDENTLIG før hun la seg... Forhandlingsresultat: To drikkeflasker melk, ikke noe mat, sovnet med håret som en høysåte.
Hadde bestemt meg for at i kveld ble det en KORT bok når Eir skulle legge seg siden hun hadde forhandlet frem en fantastisk avtale med faren om at de dro på den sene svømminga for de store ungene og ikke småungesvømming. Forhandlingsresultat: Evighetslangt kapittel om rampete Robin og en laaaang nattasang.....
Neste år, dersom det ramler inn en mail om lønnsforhandlinger sender jeg ungene for å forhandle...
I dag har jeg funnet ut at jeg for fremtiden bør holde meg langt unna alle tillitsvalgtverv som skulle komme i min vei. Dette av hensyn både til meg selv g til de stakkars mennesker jeg skulle være så uheldig å være tillitsvalgt for..
I dag har jeg hatt lønnsforhandlinger. Jeg har aldri hatt lønnsforhandlinger før. Mammaen min har lært meg at man skal være glad hvis man har en jobb! Enda gladere om man får lønn for den jobben man gjør. Å hvert år skulle mase seg til en høyere lønn og atpåtil drive med sånt som streiking, nei det er en uting! Sier mammaen min. Til arbeiderpartidame å være står hun bemerkelsesverdig lite på barrikadene må jeg si..
Så jeg har nå ikke mast så veldig da. Jeg har levd i uvitenhet om at det finnes noe som heter kapittel fem og der hører visst jeg til. Så da det dumpet en mail ned i innboksen der jeg ble kalt inn til slikt ble jo usikkerheten noe stor. De beklaget så mye at jeg var blitt borte i systemet, derav ingen slike mailer tidligere, men om jeg ville så kunne jeg få sjansen til å delta i dette årlige fråtsegildet i år. Jeg forstår jo at der man er flere så er det en tillitsvalg som forhandle for alle som på et eller annet vis tilhører en gruppe. Vel jeg er ingen gruppe. Jeg er bare meg og tydeligvis tillitsvalgt for meg selv...
I allefall, jeg formulerte et flott krav. I allefall syntes jeg det selv. Helt i tråd med hva mammaen min ville sagt. Fikk noen med litt mer peil til å lese gjennom og gjorde en del justeringer som mammaen min slett ikke ville synes var fine i det hele tatt!
Nå var hele lønnsforhandlingen på et veldig ubeleilig tidspunkt. Midt på dagen med ei full timebok. Troppet derfor opp hos rådmannen med hodet fullt av marevandoseringer, prioriteringer over hvilke pasienter jeg burde ringe først på telefonlista etterpå og en ekkel følelse av at det var et eller annet jeg burde ha gjort som jeg hadde glemt. Hadde motatt et første tilbud på mail, trodde jo først det var en spøk fra lønn og personal. SÅ dum er jeg jo ikke at jeg ikke forsto at det burde jeg krangle på.
"Nå har det seg slik at det jo ikke egentlig er noen pott å forhandle om..." "Dårlige tider" "Stramt budsjett" "Ikke mye å gå på her" rådmannen med alvorlig mine....
Stakkars kommune! Her står det ikke bra til. Følte jo umiddelbart medfølelse for den stakkars administrasjonen som skal få dette til å gå rundt. Kanskje ligger de våkne på natta og grubler på dette. Søvnvansker fører til mye trøbbel. Det hjelper jo ikke at grådige lønnstakere krever og krever. Hvor er solidariteten? Tenk om alle i administrasjonen går på en kjempesmell og blir deprimerte og kommer til meg på kontoret for antidepressiva og sykemelding? Og så er jeg årsaken med mine urimelige lønnskrav.... Ikke bra! mammaen min ville vært stolt av min umiddelbare tankerekke.
"Det var jo dumt det da....." Nå hadde jeg noen krav i mitt velformulerte brev som egentlig ikke ville koste kommunen noe som helst på flere år.. Kanskje jeg skulle gå for dem....
"Kunne vi møtes her?" Fantastisk, som ved et trylleslag så hadde rådmannen funnet noen penger der i papirhaugen sin.. En stor lettelse gikk gjennom meg. Kanskje de får sove i administrasjonen alikevel. I og med at jeg i dag har rotet bort hele tre pinkoder til buypasskortet og sliter litt, for å si det slik, med å få låst det opp slik at jeg kan sende de hersens sykemeldingene elektronisk så var jo også lettelsen stor for at et rush med sykemeldte kommuneansatte på kontoret mitt også sannsynligvis var unngått.
Her skulle det i allefall ikke stå på meg. "Så klart, det er jo flott!!" Glemt var alle ideer på forhånd om at man antagelig skal kjempe for sin sak i slike møter..Jeg klarte å unngå impulsen om å si at jeg slett ikke trengte noenting dersom det kunne hjelpe den bunnskrapte kommunekassa. DA ville mammaen min blitt stolt da!!
Har vel i etterkant tenkt at det er mulig at jeg ble litt overlumpet her. Kanskje bittelittegrann uforberedt kanskje.
Men aldri så galt.. Jeg kom i allefall på hva det var jeg burde ha husket mens jeg satt der. Det var et brev til hjemmesykepleien....
Videre i dag har jeg funnet ut at jeg ikke er særlig god på forhandling på hjemmebane heller..
Hadde stålsatt meg for å legge Yme i sin egen seng og la ham sovne der: Forhandlingsresultat: Yme sovnet på armen min i dobbeltsenga....
Hadde bestemt meg for at i kveld skulle Isa spise en skive til kvelds, ikke bare drikke en liter melk. I tillegg skulle jeg gre håret hennes ORDENTLIG før hun la seg... Forhandlingsresultat: To drikkeflasker melk, ikke noe mat, sovnet med håret som en høysåte.
Hadde bestemt meg for at i kveld ble det en KORT bok når Eir skulle legge seg siden hun hadde forhandlet frem en fantastisk avtale med faren om at de dro på den sene svømminga for de store ungene og ikke småungesvømming. Forhandlingsresultat: Evighetslangt kapittel om rampete Robin og en laaaang nattasang.....
Neste år, dersom det ramler inn en mail om lønnsforhandlinger sender jeg ungene for å forhandle...
Etiketter:
barn,
forhandlinger,
jobb,
lege,
lønn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
