Forhandlinger....

Hei.

I dag har jeg funnet ut at jeg for fremtiden bør holde meg langt unna alle tillitsvalgtverv som skulle komme i min vei. Dette av hensyn både til meg selv g til de stakkars mennesker jeg skulle være så uheldig å være tillitsvalgt for..

I dag har jeg hatt lønnsforhandlinger. Jeg har aldri hatt lønnsforhandlinger før. Mammaen min har lært meg at man skal være glad hvis man har en jobb! Enda gladere om man får lønn for den jobben man gjør. Å hvert år skulle mase seg til en høyere lønn og atpåtil drive med sånt som streiking, nei det er en uting! Sier mammaen min. Til arbeiderpartidame å være står hun bemerkelsesverdig lite på barrikadene må jeg si..

Så jeg har nå ikke mast så veldig da. Jeg har levd i uvitenhet om at det finnes noe som heter kapittel fem og der hører visst jeg til. Så da det dumpet en mail ned i innboksen der jeg ble kalt inn til slikt ble jo usikkerheten noe stor. De beklaget så mye at jeg var blitt borte i systemet, derav ingen slike mailer tidligere, men om jeg ville så kunne jeg få sjansen til å delta i dette årlige fråtsegildet i år. Jeg forstår jo at der man er flere så er det en tillitsvalg som forhandle for alle som på et eller annet vis tilhører en gruppe. Vel jeg er ingen gruppe. Jeg er bare meg og tydeligvis tillitsvalgt for meg selv...

I allefall, jeg formulerte et  flott krav. I allefall syntes jeg det selv. Helt i tråd med hva mammaen min ville sagt. Fikk noen med litt mer peil til å lese gjennom og gjorde en del justeringer som mammaen min slett ikke ville synes var fine i det hele tatt!

Nå var hele lønnsforhandlingen på et veldig ubeleilig tidspunkt. Midt på dagen med ei full timebok. Troppet derfor opp hos rådmannen med hodet fullt av marevandoseringer, prioriteringer over hvilke pasienter jeg burde ringe først på telefonlista etterpå og en ekkel følelse av at det var et eller annet jeg burde ha gjort som jeg hadde glemt. Hadde motatt et første tilbud på mail, trodde jo først det var en spøk fra lønn og personal. SÅ dum er jeg jo ikke at jeg ikke forsto at det burde jeg krangle på.

"Nå har det seg slik at det jo ikke egentlig er noen pott å forhandle om..." "Dårlige tider" "Stramt budsjett" "Ikke mye å gå på her" rådmannen med alvorlig mine....

Stakkars kommune! Her står det ikke bra til. Følte jo umiddelbart medfølelse for den stakkars administrasjonen som skal få dette til å gå rundt. Kanskje ligger de våkne på natta og grubler på dette. Søvnvansker fører til mye trøbbel. Det hjelper jo ikke at grådige lønnstakere krever og krever. Hvor er solidariteten? Tenk om alle i administrasjonen går på en kjempesmell og blir deprimerte og kommer til meg på kontoret for antidepressiva og sykemelding? Og så er jeg årsaken med mine urimelige lønnskrav.... Ikke bra! mammaen min ville vært stolt av min umiddelbare tankerekke.

"Det var jo dumt det da....." Nå hadde jeg noen krav i mitt velformulerte brev som egentlig ikke ville koste kommunen noe som helst på flere år.. Kanskje jeg skulle gå for dem....

"Kunne vi møtes her?" Fantastisk, som ved et trylleslag så hadde rådmannen funnet noen penger der i papirhaugen sin.. En stor lettelse gikk gjennom meg. Kanskje de får sove i administrasjonen alikevel. I og med at jeg i dag har rotet bort hele tre pinkoder til buypasskortet og sliter litt, for å si det slik, med å få låst det opp slik at jeg kan sende de hersens sykemeldingene elektronisk så var jo også lettelsen stor for at et rush med sykemeldte kommuneansatte på kontoret mitt også sannsynligvis var unngått.

Her skulle det i allefall ikke stå på meg. "Så klart, det er jo flott!!" Glemt var alle ideer på forhånd om at man antagelig skal kjempe for sin sak i slike møter..Jeg klarte å unngå impulsen om å si at jeg slett ikke trengte noenting dersom det kunne hjelpe den bunnskrapte kommunekassa. DA ville mammaen min blitt stolt da!!

Har vel i etterkant tenkt at det er mulig at jeg ble litt overlumpet her. Kanskje bittelittegrann uforberedt kanskje.
Men aldri så galt.. Jeg kom i allefall på hva det var jeg burde ha husket mens jeg satt der. Det var et brev til hjemmesykepleien....

Videre i dag har jeg funnet ut at jeg ikke er særlig god på forhandling på hjemmebane heller..

Hadde stålsatt meg for å legge Yme i sin egen seng og la ham sovne der: Forhandlingsresultat: Yme sovnet på armen min i dobbeltsenga....

Hadde bestemt meg for at i kveld skulle Isa spise en skive til kvelds, ikke bare drikke en liter melk. I tillegg skulle jeg gre håret hennes ORDENTLIG før hun la seg... Forhandlingsresultat: To drikkeflasker melk, ikke noe mat, sovnet med håret som en høysåte.

Hadde bestemt meg for at i kveld ble det en KORT bok når Eir skulle legge seg siden hun hadde forhandlet frem en fantastisk avtale med faren om at de dro på den sene svømminga for de store ungene og ikke småungesvømming. Forhandlingsresultat: Evighetslangt kapittel om rampete Robin og en laaaang nattasang.....

Neste år, dersom det ramler inn en mail om lønnsforhandlinger sender jeg ungene for å forhandle...

Back to work...

Hei.

I dag var permisjonen over! Med jobbsandalene, to matbokser, skriveboka og Buypasskortet i sekken ankom jeg legekontoret ti på åtte. Slapp heldigvis å huske koden da en vennlig sjel var på plass like før meg. Klarte å logge meg inn på PC'en før jeg måtte ha en liten pause og morgen-te...

Permisjonen har jo som vanlig gått så alt for alt for fort. Hvor ble de ni månedene med babykos av? En forklaring er jo at de forsvant i husbygging, flytting, sommerferie og utpakking av esker, men det var jo et hav av tid som lå foran meg der i januar da jeg sa morna på jobben, la bort A-reseptblokka for godt (hvis noen kunne fortelle meg hvor jeg har lagt den så ville jeg blitt glad, blir dårlig med A-resepter fremover til jeg får trykket nye, bare så det er sagt) og vraltet hjemover med struttende mage...

Men det er jo godt å være tilbake også da. Særlig det å bytte ut til tider noe ensidige samtaler med Yme med dype, fornuftige samtaler med voksne mennesker. I dag fant flere slike sted.

En viktig diskusjon jeg deltok i i dag var om "ingefærnøtter" (kjeks kjøpt på Coop) smakte som:
1: 90% pepperkake
2: 70% pepperkake og resten Ajax
3: rett og slett Jif
4: Annen valgfritt såpe
5: smakte godt av ingefær og intet mer

Laaaaang diskusjon og den er ikke ferdig ennå. Selv holder jeg en knapp på en kombinasjon av 5 og 4...

En annen viktig diskusjon var om 22 liter Pepsi max i året egentlig er en stor mengde brus å drikke. Noen synes det, andre, som meg selv syntes dette hørtes veldig lite ut. Vi snakker tross alt om Pepsi Max her, kongen over de sorte leskende drikkene i brusform. 22 liter fordelt på 365 dager er jo faktisk ikke mer enn 0,06 liter om dagen. Usle 6 milliliter. Det er jo ingenting. Nå må man ta i betrakting de gale, gale mennesker som ikke drikker Pepsi Max slik at vi livsnytere får deres andel, men allikevel, nei jeg synes ikke dette er et alarmerende høyt tall. Irrelevante argumenter som at man ikke kan regne med ukedager, man skal bare drikke brus i helgene, ble dratt frem slik at antall dager å dele på ble færre, men jeg mener... Hallo! Så gled diskusjonen over på julebrus og langt ut østover til søta bror der de har noe enda bedre nemlig julemust og greier og greier.. Men mine tanker om julebrus har jeg jo tidligere fortalt om så det lar jeg ligge nå..

Oppvask må jo diskuteres på et pauserom. Hvem vasker mest? Hvem er synderen som vasker minst? Kan man i det minste vaske etter seg selv? Må vi vaske, kan vi kjøpe pappkrus? En uendelighet av muligheter rundt dette temaet.

Sånn ellers så har vi fått nytt datasystem på jobb. Det er jo alltid så koselig. Nå har jeg en stor stor forhåpning om at når bare litt sånne her innkjøringsvansker er over så blir det så ufattelig mye bedre enn det gamle. Så jeg får se gjennom fingrene med at jeg i dag brukte 7,5 timer på å lese 98 epikriser og oppdatere hele 3 medisinkort... I morgen har jeg full liste så jeg regner med å være ferdig ca til TV2-nyhetene i morgen kveld...

Alt i alt så var det trivelig å komme tilbake på jobb, trivelige kolleger som av en eller annen grunn har savnet meg. De sier det i allefall. Og så var det godt å komme hjem da, til en syk Yme som begynte å gråte da han så meg, en syk Eir som ikke engang gadd å løfte hodet til et hei da jeg kom inn, en Isa som erklærte at hun var litt opptatt med å leke så hun kunne ikke fortelle meg hvordan dagen hadde vært, en litt under snittet entusiastisk Henning som hadde brukt sin første permisjonsdag på å demontere doen vår da jeg var så uheldig å skylle ned "godlukta" som hang på kanten i går kveld og snille snille mammaen min som hadde middagen klar når jeg kom.

Hverdagen har innhentet meg!

Det blir travelt på jobb fremover...

Hei.

I dag blir det mere et sutrete hjertesukk enn komedi her, men det får dere bære over med..

Det er langt fra Oslo til Nordnorge. Det er også en hel verden av ulikheter mellom Oslo og Nordnorge. Etter å ha vært på tariffkonferanse og hørt hva menneskene i de store byene mener om organisering av legetjeneste ligger jeg nå i hardtrening for å i det beste fall få en spaltet personlighet, men helst burde jeg som sauen Dolly klone meg selv noen ganger.

For å i det hele tatt jobbe så bør jeg være spesialist i allmennmedisin. Dette bør blir nok snart et skal så jeg må skynde meg å flytte til Bodø å jobbe et år på sykehus samtidig som jeg jobber her. Siden jeg også er kommuneoverlege bør (som sikkert også blir et skal) jeg også være spesialist i samfunnsmedisin. Jeg reiser allerede opp og ned til Oslo for å få tatt veiledningsgruppe til dette så i samme slengen kan jeg jo bare ta et år der med jobb på statlig nivå. Et alternativ er å være hos fylkeslegen i Bodø samtidig som jeg også er på sykehuset og er her. Det finnes jo hele 21 stillinger i landet på statlig nivå sånn ca så det er jo ikke et nåløye i det hele tatt å få en av dem.. Og så tilslutt må jeg velge for det er rett og slett ikke bra å være kombilege for da blir du ikke bra nok på det ene eller det andre...

Sykehjemmet bør dekkes av en lege som er sykehjemslege 100%. Da er man flinkest og best til å behandle de gamle som bor der. Denne sykehjemslegen bør også ha en sykehjemslegevakt fra fire til ni og være tilgjengelig på telefon på natta, slik at den vanlige legevakta ikke belemres med pasienter fra sykehjem.

Fastlege er jeg jo. Det skal jeg fortsette med. Med den nye fastlegeforskriften skal jeg være mer tilgjengelig også. Alle skal få time med en gang, jeg skal reise i sykebesøk og i møter med NAV, jeg skal svare i telefonen og jeg skal delta i forebyggende arbeid. Helst samtidig. Og så en hel masse mer som jeg ikke skal kjede dere med..

Legevakt. Det er fastlegene som skal være legevaktsleger. Da blir det bra kvalitet. Men i og med at det er så masse som skjer på legevakt så må man ha fri hele neste dag og aldri ha vakt to dager på rad. Jeg vet ikke helt hvor alt skjer, for jeg ligger som regel mest hjemme og sover på legevakt på natta, bortsett fra når det er veldig dårlig vær og jeg må ut med båten. Jeg må uansett stå opp å dra på kontoret og levere vakta fra meg, så fri dagen etter hjelper ikke meg stort. Helgene blir heller ikke et problem med vakt bare et døgn i slengen, det går akkurat opp. Vi er jo tre på kontoret så det blir en dag på hver og aldri frihelg noensinne. Interkommunalt samarbeid er løsningen sier de i de store byene.... Tja sier jeg.

Kommunene skal få senger der pasienter som er for dårlige til å være hjemme, men for friske til å ligge på sykehus kan få ligge. Kommunal akutt døgnenhet. Ved disse sengene må det være en lege hele døgnet. En egen lege i 100% stilling. Og legevaktslegen og sykehjemslegen bør ikke begynne å rote med disse pasientene og fastlegen skal bare legge inn pasientene der. Denne KAD-legen må selvfølgelig også ha vakt slik at han er der når pasientene kommer på natta.

Så skal det være en egen helsestasjonslege. Og en egen skolelege. Det burde være en egen NAV-lege som skrev alle sykemeldingene. Og i disse tider bør man ha en samhandlingslege som samhandler med alle det skal samhandles med.

Alle som ringer til kontoret skal få svar i løpet av to minutter fra nyttår. Dermed har man også behov for en egen telefonlege, for ellers så blir det dårlig tid til å ha pasienter inne til konsultasjon.

Nei, det er ikke lett å se for seg hvordan vi skal få til å møte fremtiden her i lille Gildeskål. De sliter i Oslo. De har ikke nok leger til å dekke alle 100% stillingene sine. Stakkars de sier nå jeg for vi klarer oss helt fint her..

Ellers så driver jeg å planlegger hva jeg skal gjøre for å markere at bloggen min snart runder 10000 treff. Andre blogger har kjempefine "giveaway" som den dere ser her:

Så om dere har en god ide så tas det imot med takk.

På bøljan blå....... snart....

Hei.

Jeg ser med skrek og gru på kalenderen at jeg snart skal tilbake på jobb. Usle tre uker til i permisjonens paradis, hvor ble det av tiden?

Nå er det ikke på grunn av pasientene jeg ser med skrekk og gru på å begynne å jobbe igjen, ei heller på grunn av medarbeiderne. Grunnen er faktisk ikke heller at jeg må forlate mitt dyrebare lille gull hjemme hos hos faren hele dagen. Vi har en bestemor med fri mandag og fredag og en mormor som har massevis av fri i turnusen så jeg tror han overlever. Faren altså, ungen tenker jeg ikke på.

Nei grunnen er altså selve kalenderen. Vi går mot høst og med høst kommer ruskevær. Nå har jeg tidligere vært en riktig fan av høststormer og ruskevær der man kan kose seg inne med god samvittighet. Men ikke lengre. Grunnen er en hurtigrutetur vi tok for noen år siden. Den fikk for min del katastrofale følger som fortsatt gjør min vakthverdag riktig så problematisk.

For er det slik at det blåser og jeg har vakt så kan du ta deg f.. på at AMK ringer og sier at "du må en liten tur til Sør-Arnøy, videre til Fleinvær, deretter Bodø tur-retur før det blir en kjapp runde rundt Fugløya, plukke opp en værfast turist på Femris og så kanskje dere kan gå hjem. Før den nevnte hurtigrutetur så var dette drømmedagen på jobb, men ikke nå lengre.

Vel altså, vi hadde planlagt å avslutte forrige permisjon med en tur land og strand rundt for å besøke slekt, venner og uvenner. For å spare noen mil på bilen fant vi ut at Hurtigruta fra Trondheim til Bergen (sa jeg at dette var i Mars) var en god ide. Det hadde uka før blåst storm, ja jeg tror det var oppi orkan på nordvest og vestlandet. Så på hele strekningen var det store, STORE ,STOOOOOORE dønninger. Og båten gikk opp og ned, opp og ned, opp og ned, opp og ned. Nå har jeg sjelden eller aldri før blitt dårlig på båt, har jo tatt endel ferger i mitt liv, og hånledd av turister som ble dårlig over vestfjorden i storm. Det skal jeg aldri gjøre mer, for HERREGUD så dårlig jeg ble. Under er et bilde på hvilken stilling jeg tilbrakte 90 % av turen i.

Vel fremme i Bergen trodde jeg jo at hodet skulle slutte å snurre rundt sin egen akse etter en stund, men det tok faktisk fem dager før jeg igjen kunne gå rett frem.

Tilbake på jobb etter endt permisjon ante jeg jo ikke at dette hadde fått fatale følger. Så da AMK en riktig ruskete dag ringte og sa: "du må en liten tur til Sør-Arnøy, videre til Fleinvær, deretter Bodø tur-retur før det blir en kjapp runde rundt Fugløya, plukke opp en værfast turist på Femris og så kanskje dere kan gå hjem" ante jeg fred og ingen fare. Marianne skipper sa at hun "trodde" det skulle gå greit utover. Her burde jeg jo blitt skeptisk, men halv tre på natta tenker man jo ikke alltid klart. Da oppdraget var av potensielt alvorlig art var også folkene på ambulansen med. De er jo trivelige å prate med så dumme, dumme, dumme meg satte med nede sammen med dem.

Etter tre minutter lurte jeg for det første på hvordan folk kan drikke kaffe under sånne forhold og hvordan kaffe faktisk kan trosse tyngdekraften å bli i koppen. Etter fem minutter trakk jeg meg ut av samtalen, satt musestille med øynene lukket og gjentok for meg selv "ikke spy, ikke spy, ikke spy, ikke spy"
Vel fremme hadde pasienten, sikkert av godhet ovenfor den stakkars doktorn som måtte ut midt i natten, kommet ned på kaia. Jeg har skjeldent hatt et mer inderlig ønske om å få dra på sykebesøk hjem til en pasient enn akkurat da men det gikk jo ikke. Nå var ikke problemet av særlig alvorlig art så under høy sjøgang ved kai fikk vi behandlet pasienten i båten. Nå var mantraet i hodet endret til: "ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten".
Så var vi endelig klar for hjemreise. Halvt liggende over bordet, med glad kvitring fra ambulansepersonellet på siden (hvordan i svarte kunne de fortsatt sitte der å prate uberørt, drikke kaffe som om de var på kafe og ha det så KOSELIG??), hadde jeg kun en tanke i hodet, nemlig "ikke dø, ikke dø, ikke dø, ikke dø." Etter en stund hører jeg vagt i det fjerne: "jeg er litt usikker på om hun er kontaktbar..." AMK har da ringt tre ganger på vakttelefonen, gitt opp og hadde nå ringt ambulansefolkene for å få tak i meg. Jeg klarer såvidt å breke frem opplysningene vakthavende lege på sykehuset trengte og går rett tilbake i koma. Når vi runder lykta inn til vågen og båten sakker farten tenker jeg, at om jeg nå bare kommer meg ut og får puste frisk luft til vi legger til kai så går dette bra! Vel, uten  gå i detalj så kom jeg meg ut døra og bort til rælingen i allefall........  Den gangen tok det bare tre døgn før jeg igjen kunne følge en rett strek på gulvet.

Så nei, jeg gleder meg ikke til å begynne på jobb igjen. Og jeg trenger råd. Alle verdens kjærringråd mot sjøsyke mottas med takk. Jeg skal forsøke dem alle sammen. Daglig medisinering med Postafen, Afipran intravenøst og Skopoderm er dog det tryggeste.