# Hurtigruta... dag 1..

Hei.

Etter ca tre timers søvn i natt var det jo en strålende opplagt meg som sto på kaia og tittet opp på MS Nordlys klokka syv i dag morges.. Lysten til å fiske bilnøkkelen opp av Hennings lomme, sprinte tilbake til bilen og kjøre hjem var overveldende.

Vel ombord fant vi vårt lille krypin der man faktisk må ut på gangen for å snu seg. Allikevel rent og pent og med det man trenger når man er kvalm, en seng.

Halv åtte møtte jeg tappert opp i spisesalen sammen med Henning. En frokost ble fortært i godt selskap, men på vei tilbake til lugaren kjente jeg jo at dette slett ikke gikk bra. Nylig fortært frokost gikk i bølger mellom mage og spiserør i takt med bølgene ute...

Vel fremme i lugaren fant jeg frem min reddende eske med tabletter. Fant ut at for å være sikker så var dobbel dose tryggere enn enkel. Henning begynte å elge seg innpå pillene mine. Han fikk bare en. Det får være grenser for hva man skal dele på også. De er mine! bare mine!!
Panikken begynte å ta meg da jeg ikke klarte å presse tabletten ut av innpakningen. Litt lesing i bruksanvisningen og der sto det at man skulle rive av baksiden. Det gjorde jeg, men det hjalp ikke det spor.. Henning, sindig som han er fant ut av det, jeg hadde bare ikke revet av et tykt nok lag. Litt mer vennlig innstilt på å dele tabletter med ham fikk jeg opp forpakningen. Med to saliggjørende tabletter smeltende på tunga gikk jeg så til sengs mens jeg vinket Henning avgårde på gruppearbeid og teambuilding. (akk så deilig å være ledsager for en gangs skyld).

Ca tre timer senere våkner jeg av at det snakkes i høytaleren. "På grunn av sterk vind klarer vi desverre ikke å legge til ved vanlig kai her i Sandnessjøen. Vi skal prøve ved et annet kai!"

Sterk vind? Hvor ble det av pent vært og smul sjø som YR.no har lovet meg?? Vel ved kai ved oljebasen i Sandnessjøen ser jeg at flaggstengene har sin fulle hyre med å beholde flaggene de har på seg. Hvite skumtopper danser på sjøen. Smul sjø my ass!! Deprimert går jeg i dusjen.

Under dusjen er jeg imponert over hvor godt sluken tar unna vannet. Det er en rimelig høy kant mellom dusjen og resten av gulvet, eller dørken som det heter. Allikevel er det nesten ikke noe vann der nede på gulvet i dusjen. Ferdigdusjet oppdager jeg jo at den sluken slett ikke var effektiv, men at hurtigruta står så på skrå at alt vannet ligger opp mot veggen i andre enden av badet...

Deprimert og forfulgt av uflaks og dårlig vær (det føltes slik da) går jeg til lunch. Det er ikke før midt ute i lunchen jeg legger merke til det... JEG ER IKKE DÅRLIG!!!! Halleluja, ingen kvalme, ingen svimmelhet, kun lutter glede. Går en ekstra runde rundt buffeten for å sjekke at det stemmer.

Etter lunch var det nyting av utsikten i panoramasalongen. Rosa himmel og den nye ambulansebåten i Vega som viste seg frem og kjørte på kryss og tvers ved siden av oss... Tok noen fine bilder med mitt nye kamera (bursdagsgave en mnd for tidlig). Så var det litt speedshopping i Brønnøysund. Henning var på polet og jeg kjøpte skumnisser så begge kom fornøyde tilbake til båten.. Så var det Quiz. Hvem i huleste vet egentlig hvem som var den tredje generalsekretæren i FN? Og hva byen Viktoriahamn heter i dag... For dere som heller ikke vet det er det altså U Tant og Narvik.. Og til opplysning så er det Halden som hette Fredrikshall og ikke Fredrikstad..

Nå derimot kjenner jeg effekten begynner å avta.... Intens lesing i bruksanvisning på nytt og 12 timer er visst forventet levetid for en Zofran smeltetablett... Så i trygg forvissing om en god natt legger jeg en ny på tunga og finner frem Jussi Adler Olsen og har tenkt å tilbringe kvalitetstid i køya..

Julebord i morgen...

Hei.

Jeg tror jeg er "gainna" som man sier i nordnorge. Det betyr, for dere som ikke er bevandret i nordnorsk, at noen har kastet en forbannelse over meg...  Jeg har nå hatt vakt i to dager og har tilbrakt fem timer i båt. Det er mer enn vi vanligvis gjør på flere måneder. Jeg har vært på øyer, holmer, i byen og ved diverse kai.

Mamma påsto i en kommetar på facebook at det var vindstille. Det var forsåvidt det da jeg gikk ut døra hjemme. Det var på ingen måte vindstille når jeg en time senere befant med til havs. Det var heller slett ikke vindstille da vi skulle kryssa Salta, en havstrekning man må over om man vil til storbyen..

Meg, Salta, bølger, penn og papir.... Ingen god kombinasjon. Meg, Salta, bølger, stolen fremme i styrhuset er en bittelitt bedre kombinasjon! På veien hjem brukte jeg tiden på å forsøke å glemme hvor kvalm jeg var og prøvde å overtale skipperen om at han ville vært en perfekt julenisse hjemme hos oss på julaften. 0-2 til både kvalme og skipper enn så lenge, men har ikke gitt ham helt opp altså..

I dag var det ny tur. I de femten minuttene vi var ombord før vi gikk, her snakker vi altså før vi begynner å kjøre, mens vi fortsatt ligger til kai (!), rekker jeg å bli kvalm. Selv ikke en fantastisk himmel i alt fra lys ros til mørk lilla gjorde det særlig bedre. Skulle tatt bilde, men orket ikke taken på å gå ned under dekk etter kamera..

Så her sitter jeg, når jeg lukker øynene gynger det litt fortsatt. Og jeg gleder meg veldig til helgens store happening. Jeg skal på julebord. Julebord to dager til ende. Jeg og mannen, alenetid, kjærestetid, hyggelig selskap og god mat.. Nå tenker dere sikkert: hun trenger jo ikke drikke så mye da, da slipper hun å bli kvalm... Tro meg, jeg drikker faktisk ikke i det hele tatt. Men det er lokaliseringen til dette trivelige arrangement som bekymrer meg.

Av alle steder man kan arrangere et julebord så har de altså valgt: HURTIGRUTA!! Hvordan man kan sette ordene hurtigrute, hyggelig, desember i samme setning er meg en gåte. Risikoen for bølger er opp mot 100%. Rett nok lover YR.no pent vær og smul sjø, men det er alltid en liten vind de ikke oppdager.

 

Jeg har gått til anskaffelse av Zofran 4 mg smeltetablett. Den skal smelte på tunga og gi umiddelbar virkning mot kvalme!  Det er kvalmestillende som strengt tatt bare blir brukt hos kreftpasienter som trenger det til å kurere kvalmen de får etter cytostatikakur.. Bittelitt sterkere enn vanlig reisesyketabletter altså, men det er jo ikke godt å trå til med det samme tenker jeg. Så nå sitter jeg å stirrer på esken mens jeg gjentar høyt og messende: "dette virker, dette virker, dette virker!!" Man skal heller ikke kimse av placeboeffekt, bare jeg tror hardt nok at det virker så kanskje..

Jeg vurderer jo å kontakte en lege snart. Da fortrinnsvis en øre-nese-hals-lege som på mirakuløst vis kan resette mine balanseorgan tilbake til start. Gjerne helt tilbake til fosterstadiet der man kunne ligge opp ned og skvulpe i vann uten å bli kvalm. Det ville vært noe! Muligens en nevrolog ville være til større hjelp, eller faktisk kanskje en psykolog som kunne hypnose eller tankefeltterapi eller noe annet lurt. Egenetlig hva som helst og hvem som helst bare det hjalp.. Jeg er åpen for det meste. Kunne jo spørre fysioterapeuten om han har noen nåler å sette mot slikt Eller jordmora. Hun kan jo mye om svangerskapskvalme, burde være i samme gata det..

Om jeg ikke ligger i horisontalen og klamrer meg fast til en køye i morgen og hurtigruta eller ICE-nett kan oppdrive et bredbånd så lover jeg å komme med en oppdatering på hvordan det går.. Vi snakkes!!

Første vakta...... og ut med båten...

Hei.

Første vakt etter permisjonen.... Sitter og biter negler og stirrer på vaktradioen.... Hopper i stolen hver gang det ringer en mobil i min nærhet....... Kan knapt gå på do i redsel for at da ringer i hvertfall den vakttelefonen. Sover med et øye åpent og halve kroppen påkledt utenfor senga, klar til å springe ut i ambulansen når den suser forbi på veien her nede ut på blålystur...

NOPE! Trodde faktisk det skulle bli sånn etter over et år med vaktfri, men sitter her med 70 i hvilepuls, lett henslengt i sofaen, ser "Gøy på landet" på opptak og koser meg med pizza som mamma har laget til Eir fordi hun hadde "ekstrabursdag" med gammelnaboene fra Skeineshaugen. Bare kos altså. Eneste krisen er at flaska med julebrus jeg satt her og koste meg med nå er tom og jeg gidder ikke å gå i kjøleskapet for å hente en ny.

Helt knirkefritt har det jo dog ikke gått. Som jeg tidlig i høst forutså er ikke værgudene på min side. Da jeg i morges tittet ut blåste vinteren i mot meg og havet rustet seg til kamp. Bøler med hvite fine skumtopper.. Som skapt til å sitte inne og titte på fra sofakroken med en varm kopp kakao. Og hva skjer? Joda, jeg må ut med Blixen! Om noen ikke vet det, Blixen heter egentlig Elias Blix II og er båten vi bruker når vi skal ut i sykebesøk. Fin båt altså, det er ikke det, det er bare at konseptet båt og mer enn mild ris for tiden byr meg noe imot..

Ringer hjem for å få litt sympati da jeg jo ikke kommer meg hjem til middag og i tillegg må ut på de forferdelige bølgene.. Ingen trøst å få der, hører svigerfar i bakgrunnen (som er storstilt hobbyfisker med sjark og greier) si "jeg ville ikke dratt ut på fjorden i dag!" Kun latter fra min kjære.

Ikke var der særlig effektive midler å finne i medisinskapet på jobb heller. En trivelig kollega tilbyr meg noe intravenøst, men det får jo være grenser. Så med magesyren i halsen og motet i skoene tok jeg legekofferten, vaktradioen, sekken med bibelen (altså legevakthandboka) og dunjakka og dro avgårde.

Og vet dere hva? Det gikk jo bra jo! En hyggelig sørhelgelender av en mann lot meg sitte i stolen sin oppe i styrhuset under hele turen. I tillegg så var jo Tor på jobb og da prater man jo så mye, for eksempel om hvor mange måter det er mulig å tilberede kjøttpølser på til middag at man glemmer at man egentlig kun 60% av turen hadde kontakt med stolen og ikke svevde over den i luftige bølgehopp.. Lang setning det siste der, sorry. Pølser nytes foressten best kun nuket i mikroen og med sennep. Det er alt man trenger når kona har reist på sykurs i Lofoten!

Så noen timer senere da jeg også hadde hatt et hyggelig gjensyn med Rannveig og Georg på ambulansen var det en riktig fornøyd meg som kom hjem. Om jeg nå ikke tror jeg er kurert for sjøsyke så har jeg fattet håp om at jeg skal overleve vinteren uten å mate krabber på hver eneste tur ut på bølgene.

Og for de som lurer, det ble en storartet bursdagsfeiring her i går. En noe vettskremt Yme som lurte på hvofor huset var invadert av monstre, en storfornøyd Isa som fikk være sammen med de store ungene og et fornøyd bursdagsbarn halte iland hele 500 kroner i gaver. Tydeligvis er det penger man skal gi for tiden, det slår an! Også andre gaver brakte smilet frem! Og at det kom gjester da! I fjor var det en smule frafall på gjestelisten, slik var det ikke i år...... Gjestene var noe varierende i sin evaluering fra "dette er den beste bursdagen jeg har vært i!" til "dette er den værste bursdagen jeg har vært i!" Mangel på utdeling av godteposer til slutt ble kompansert med at man sendte med vårrull istedet, opptelling av plastfluer viser et noe mindre antall nå enn da de ble lagt i geleen og kake er egentlig oppskrytt. Jeg er totalt fjott som tror at gutter som har begynt på skola vil se brannmann Sam, men Verdens beste SFO slo an hos iallefall 80 % sli kat inventaret her ble reddet ved at siste halvtime ble omgjort til kino :)

I morgen er det fredag og helg og det gledes etter en første uke tilbake på jobb.

Så nær, så nær...

Hei.

Isa har som kjent ikke hatt sitt livs beste uke denne uka. Det skulle jo bli mye bedre i dag, for etter en kort tur i barnehagen, der det var høsttakkefest og deilig grønnsakssuppe, skulle vi jo reise til mormor.

Nå er hverken jeg eller Henning de som tar sorger på forskudd. Vi er heller ikke av typen som sjekker værmeldingen så veldig ofte. Til det har vi nok av engstelige familiemedlemmer. Advarslene var derfor mange før vi la av gårde. Det var jo meldt storm må vite. Etter fjerde  telefon med spørsmål om vær og vind tok vi nå i allefall og sjekket nettsiden til Torghatten Nord. Og der sto det at ferga skulle gå. Så vi dro i vei, med friskt mot på sørpete veier.

Nå var ikke veiene så sørpete som vi hadde trodd. Så vi hadde tid til både en stopp på Mix-kiosken på Ørnes (Isa holdt på å dø av sult! Hun hadde jo tross alt bare spist en porsjon suppe og flere typer kake i barnehagen minutter før vi dro) og på Ica på Halsa. Ica på Halsa er forøvrig en ganske fin butikk. VELDIG stappet med julepynt allerede, men ganske fin. Det ene vi skulle ha når vi gikk inn var oreokjeks til Eir som satt igjen i bilen å hørte lydbok. Det glemte vi men lovet at vi kom til å rekke butikken i Kvina og at vi skulle stoppe å kjøpe det der.. Så ventet vi en god stund på ferge nummer en.

Så langt var vi fornøyde med turen. Eir som på de siste 10 bilturer har spydd 12 av 10 ganger var ikke det minste lille kvalm engang.

Fergetur nummer en gikk flott, likeså veibiten til ferge nummer to. Ferge nummer to var den før omtalte Skutvik.

En gammel balje av en ferge. Den lå og forsøkte å komme seg til kai da vi ankom fergeleiet. 20 minutter senere og en runde rundt i vika senere lå den fortsatt der og prøvde å komme til kai. Den hadde nå festet en tamp i fronten og prøvde å bakse bakenden inntil. Det gikk tilslutt og vi kjørte ombord. Klok av skade fra tidligere turer satte vi oss oppe der det er relativt kort vei til friluft og utsikt.

Ungene og Henning gikk for å handle mat mens jeg stålsatte meg for turen. Allerede synet av bølgene der ute gjorde meg litt småsyk... Eir kom tilbake med en diger tallerken lapskaus. Jeg tenkte at "dette går aldri bra!" Både med tanke på hvor dårlig ungen kom til å bli av overfarten og med tanke på at hun faktisk ikke liker lapskaus. Minutter senere undret jeg meg over hva som har tatt bolig i min eldste datter for lapskausen var fortært.

Isa har de siste to år ikke kastet opp av noe eller noen. Men hun har jo sett sin eldste søster i utallige slike situasjoner og vet hva hun skal si. Nå var vi ute i bølgene. Jeg kan jo ikke ri at vi var ute på storhavet for ferga går rimelig innaskjærs, men det var bølger! Store bølger som gikk opp og ned, frem og tilbake, sideveis og på skrå....  "Æ e så svimmel, æ trur æ e dårlig..." Det var ikke Eir men Isa som forkynte dette så vi tok ikke så stor notis av det.... Men Henning tok nå med seg jentene for å få frisk luft. De kom tilbake rimelig fort. Eir fordi "en vakt" hadde sagt at det ikke var lov å løpe på dekket og Isa fordi hun trodde hun skulle fryse ihjel. Selv satt jeg og lurte på om ikke Saltfjellet hadde vært en bedre reiserute.

BLÆÆÆÆ. Isa spyr. Stor ståhei og oppstandelse for dette skulle jo ikke skje. Eir ja, men ikke Isa.. 14 runder på do for å hente dopapir, ikke et fergepersonell i sikte for å få noe mere egnet til å tørke opp med. Eir spiller på DS og virker ikke affisert av i det hele tatt. Isa stakkar sitter grønn og forfjamset og har det slett ikke godt. Ferga snur litt på seg og det blir roligere. Vi er inne i Søfjorden og jeg tenker at den siste biten til Kilboghamn, den skal vi overleve. Jeg har nå lokalisert spyposer og er klar for alt.

STORE bølger. Opp og ned og frem og tilbake og sideveis og på skrå. Isa blir grønnere og grønnere men står standhaftig på at hun bare må hoste litt. Jeg selv blir også stadig grønnere og er helt sikker på at Saltfjellet ville vært veldig mye bedre....

BLÆÆÆÆ, Isa spyr igjen. Nå takk og lov i pose som jeg fikk stukket under henne.

Så er vi endelig fremme. Vel stablet inn i bilen sitter vi og synger høyt til "Mummisangen" mens vi ser at porten åpnes. Fergeleiet kommer mot oss i relativt veldig bra vinkel....... og så er det borte! Et vindkast snur ferga  allefall 90 grader og det høres dunk og krasj.  Fra baksetet høres " kommer vi frem til mormor i dag mamma?" Jada sier jeg, vi er jo her, skal bare legge til. Jada, jada tenker vi, det var jo bare første forsøk og synger videre på Mummisangens refreng. I det fjerne høres stemmer over høytaleren. Folk kommer ut av bilene sine. Ferga går bakover. " de skal sikkert snu for å forsøke å sette rumpa mot kaia" sier Henning. Mer stemme i høytaleren. En fergemann begynner å jage folk ut av bildekket. Dette ser ikke bra ut! Ikke bra i det hele tatt!

Fergemannen sier at siden vi har en masse unger og bruker masse tid inn og ut av bilen kan vi sitte der. De skal legge seg utpå å vente på bedre vær.. Så kommer han tilbake etter 30 sekunder og sier: Vi snur og går tilbake! Tilbake til Jektvik!

Forferdelig triste barn i baksetet. "vi må kjøre over saltfjellet pappa!" Eir er ganske så bombastisk i sine uttalelser. Isa som fortsatt er grønn og i tillegg hadde sovnet under mummisangen forstår ingenting. Setter seg rett ned i trappa og lurer på om livet kan bli værre.

Ny fergetur. Vi prøver salongen nede. Det ruller litt mindre, men er betydelig varmere... Jeg inntar en sinnstilstand der mantraet "ikke spy, ikke spy, ikke spy" ligger langt fremme i pannebrasken. Yme som hverken har fått ny bleie siden klokka elleve eller særlig mat setter til livs en porsjon lapskaus. Ferga byr på gratis mat forstår dere. Lapskaus... Eir spiser en halv porsjon til og jeg tenker igjen at "dette går aldri bra!" Men det gjør det. Isa har gitt opp alt. Hun ligger flat på en benk og hverken sees eller høres under overfarten.

Når vi skal i land i Jektvik er det ny krise. Fjernkontrollen til DVD-spilleren er borte. Bilseter tas ut, baksetet gjennomsøkes og bilseter settes inn. Til slutt finner vi den langt innunder fremsetet på passasjersiden. Der har den ligget i klem så det eneste den klarer er å skru lyden ned til 0. En teknisk pappa redder dagen ved å trykke på noen knapper slik at filmen både startet og hadde lyd. Enda hadde ikke ferga klart å legge til så dere kan jo selv tenke dere hvor lang tid det tok.... Når vi endelig rygger i land sier Isa "hei! her har vi jo vært før..."

På Ørnes stopper vi på Rema for å kjøpe Oreokjeks. Eir er fornøyd, men Isa har fått en rynke i panna. Ikke vil hun ha kjeks heller. Etter 20 minutters kjøring spør hun "når kommer vi egentlig frem til mormor?? Det tok veldig lang tid i dag!" Stakkars vesle Isa. Hun har ikke fått med seg at vi måtte snu og at vi nå er på tur hjem. Forsøk på å forklare ser ut til å falle på steingrunn.

Vel hjemme er det nok. En hulkende Isa innser at hun er hjemme i sitt eget hus. Sju timer i bil, 2,5 time på ferge, spydd ganger to, holdt ut flere episoder rampete robin mens hun ventet på lillesøster lydboka. Alt til ingen nytte!! "Vi sku jo tel ho mormor!!!!" Telefon til mormor. "Æ kom mæ ikke tel dæ" Hulkende mormor i andre enden. Kan det bli værre? Eir prøver å forklare at det jo ikke var ferga sin skyld at det var så dårlig vær og at de voksne ikke kan kjøre over Saltfjellet når det blåser og er mørkt og at Yme må legge seg! Kapitulasjonen er et faktum og etter et glass melk og to tugger med toast tusler vi opp trappa med senga for øyet.. Lille larven aldrimett leses, en resignert Isa sukker tungt, tar kosegrisen under armen, snur seg mot veggen.......og sover.

"Vi får håp det blir likar i mårra!" (da har jeg og Henning en plan om Bodtur med innlagt stopp på lekeland. Men med tanke på hvor heldige vi har vært i det siste så er det slett ikke sikkert at vi tørr..)

På bøljan blå....... snart....

Hei.

Jeg ser med skrek og gru på kalenderen at jeg snart skal tilbake på jobb. Usle tre uker til i permisjonens paradis, hvor ble det av tiden?

Nå er det ikke på grunn av pasientene jeg ser med skrekk og gru på å begynne å jobbe igjen, ei heller på grunn av medarbeiderne. Grunnen er faktisk ikke heller at jeg må forlate mitt dyrebare lille gull hjemme hos hos faren hele dagen. Vi har en bestemor med fri mandag og fredag og en mormor som har massevis av fri i turnusen så jeg tror han overlever. Faren altså, ungen tenker jeg ikke på.

Nei grunnen er altså selve kalenderen. Vi går mot høst og med høst kommer ruskevær. Nå har jeg tidligere vært en riktig fan av høststormer og ruskevær der man kan kose seg inne med god samvittighet. Men ikke lengre. Grunnen er en hurtigrutetur vi tok for noen år siden. Den fikk for min del katastrofale følger som fortsatt gjør min vakthverdag riktig så problematisk.

For er det slik at det blåser og jeg har vakt så kan du ta deg f.. på at AMK ringer og sier at "du må en liten tur til Sør-Arnøy, videre til Fleinvær, deretter Bodø tur-retur før det blir en kjapp runde rundt Fugløya, plukke opp en værfast turist på Femris og så kanskje dere kan gå hjem. Før den nevnte hurtigrutetur så var dette drømmedagen på jobb, men ikke nå lengre.

Vel altså, vi hadde planlagt å avslutte forrige permisjon med en tur land og strand rundt for å besøke slekt, venner og uvenner. For å spare noen mil på bilen fant vi ut at Hurtigruta fra Trondheim til Bergen (sa jeg at dette var i Mars) var en god ide. Det hadde uka før blåst storm, ja jeg tror det var oppi orkan på nordvest og vestlandet. Så på hele strekningen var det store, STORE ,STOOOOOORE dønninger. Og båten gikk opp og ned, opp og ned, opp og ned, opp og ned. Nå har jeg sjelden eller aldri før blitt dårlig på båt, har jo tatt endel ferger i mitt liv, og hånledd av turister som ble dårlig over vestfjorden i storm. Det skal jeg aldri gjøre mer, for HERREGUD så dårlig jeg ble. Under er et bilde på hvilken stilling jeg tilbrakte 90 % av turen i.

Vel fremme i Bergen trodde jeg jo at hodet skulle slutte å snurre rundt sin egen akse etter en stund, men det tok faktisk fem dager før jeg igjen kunne gå rett frem.

Tilbake på jobb etter endt permisjon ante jeg jo ikke at dette hadde fått fatale følger. Så da AMK en riktig ruskete dag ringte og sa: "du må en liten tur til Sør-Arnøy, videre til Fleinvær, deretter Bodø tur-retur før det blir en kjapp runde rundt Fugløya, plukke opp en værfast turist på Femris og så kanskje dere kan gå hjem" ante jeg fred og ingen fare. Marianne skipper sa at hun "trodde" det skulle gå greit utover. Her burde jeg jo blitt skeptisk, men halv tre på natta tenker man jo ikke alltid klart. Da oppdraget var av potensielt alvorlig art var også folkene på ambulansen med. De er jo trivelige å prate med så dumme, dumme, dumme meg satte med nede sammen med dem.

Etter tre minutter lurte jeg for det første på hvordan folk kan drikke kaffe under sånne forhold og hvordan kaffe faktisk kan trosse tyngdekraften å bli i koppen. Etter fem minutter trakk jeg meg ut av samtalen, satt musestille med øynene lukket og gjentok for meg selv "ikke spy, ikke spy, ikke spy, ikke spy"
Vel fremme hadde pasienten, sikkert av godhet ovenfor den stakkars doktorn som måtte ut midt i natten, kommet ned på kaia. Jeg har skjeldent hatt et mer inderlig ønske om å få dra på sykebesøk hjem til en pasient enn akkurat da men det gikk jo ikke. Nå var ikke problemet av særlig alvorlig art så under høy sjøgang ved kai fikk vi behandlet pasienten i båten. Nå var mantraet i hodet endret til: "ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten, ikke spy på pasienten".
Så var vi endelig klar for hjemreise. Halvt liggende over bordet, med glad kvitring fra ambulansepersonellet på siden (hvordan i svarte kunne de fortsatt sitte der å prate uberørt, drikke kaffe som om de var på kafe og ha det så KOSELIG??), hadde jeg kun en tanke i hodet, nemlig "ikke dø, ikke dø, ikke dø, ikke dø." Etter en stund hører jeg vagt i det fjerne: "jeg er litt usikker på om hun er kontaktbar..." AMK har da ringt tre ganger på vakttelefonen, gitt opp og hadde nå ringt ambulansefolkene for å få tak i meg. Jeg klarer såvidt å breke frem opplysningene vakthavende lege på sykehuset trengte og går rett tilbake i koma. Når vi runder lykta inn til vågen og båten sakker farten tenker jeg, at om jeg nå bare kommer meg ut og får puste frisk luft til vi legger til kai så går dette bra! Vel, uten  gå i detalj så kom jeg meg ut døra og bort til rælingen i allefall........  Den gangen tok det bare tre døgn før jeg igjen kunne følge en rett strek på gulvet.

Så nei, jeg gleder meg ikke til å begynne på jobb igjen. Og jeg trenger råd. Alle verdens kjærringråd mot sjøsyke mottas med takk. Jeg skal forsøke dem alle sammen. Daglig medisinering med Postafen, Afipran intravenøst og Skopoderm er dog det tryggeste.