Henning...

Kjære Henning.

I jula var det vel rundt regnet 14 år siden du gikk av den hurtigbåten på Tonnes. At du i løpet av tre telefonsamtaler på forhånd hadde bestemt deg for at jeg var drømmedama gjorde at jeg vel var mer enn middels skeptisk der jeg sto og så at MS Salten la til kai..

Men så var jeg visst drømmedama. Allerede etter to timers bekjentskap tok du handa mi da vi gikk tur i store hvite snefiller som dalte ned over Kvina den tredjejuledagskvelden. Mamma var ikke så sikker på at jeg var drømmedama. Sunn skepsis får man vel kalle det. Vi ante jo ingenting om deg og så kom du her og lot som om du hadde kjent meg i årevis.. Pappa derimot vred du rundt lillefingeren første kvelden. Hele setninger kom ut av pappa.. Jeg var solgt.

Var vi ikke innmari fine, og veldig unge, hvodan har vi blitt så gamle du? Og fine gardiner foressten..

At avstand ikke er et hinder for at forhold kan fungere fikk vi vel vist til fulle. Tromsø-Trondheim, Sandnessjøen-Trondheim, Arvika-Trondheim, Arvika-Kossovo, Lurøy-Trondheim. Det funka. I nesten 7 år fungerte det alldeles ypperlig. Andre vil vel si at man er gale når man tre uker før termin med første ungen for første gang skal forsøke å bo sammen, men det gikk bra det også.

Det var visst meningen det skulle være oss for 7 årskrisen kom aldri. Evt så gjelder ikke den regelen når vi ikke er gift. Jeg kan heller ikke huske en eneste gang vi virkelig, virkelig har kranglet. Sånn ordentlig med smelling i dører og soving på sofaen. Jeg lar deg ha dine forkvaklede meninger om norsk skattepolitikk og du lar meg være ultrasosialist uten at det blir noen krise av det. Barneoppdragelse er vi sånn passe enig om og vi er begge to like elendig på husrbeid. Det må jo bare gå bra!

Vi har overlevd tre graviditeter, tre fødsler og ikke minst husbygging. Vi har klart oss gjennom flere stortingsvalg og jeg har endog fått lov å begynne å blogge uten at du har forlatt meg. Jeg er deg evig takknemmelig for at du holder ut.

En sen nattetime på en kaserne, eller hva det nå heter, på marinebasen i Bergen spurte du om vi skulle forlove oss.  Og det gjorde vi. På fredag den 13. Vi har aldri vært så overtroisk av oss så det gikk også bare bra.

Og etter maaaaange år med de ringene fant vi ut at vi kanskje burde gifte oss. Sånn siden vi nå engang hadde fått disse ungene og drev og bygde hus og sånn.. Så da gjorde vi det. Vi startet planleggingen i slutten av januar og 5. Mars ble vi gift. En nærmere beskrivelse av dette skrev jeg i fjor.. Og de ti punktene med hvorfor jeg er så glad i deg gjelder også i år..

Fine brylluppet vårt. Akkurat slik vi ville ha det og med hele 11 gjester. Perfekt. Tre hele år har gått og vi er fortsatt oss. Selv om Eir og Isa mener det ville vært veldig praktisk om vi skilte oss slik at de fikk et kjæledyr.. Det er godt vi er to når de rotter seg sammen mot oss sier jeg bare..

Så takk da kjære for at du har holdt ut med meg atter et år. For at du forteller meg hver kveld at du er glad i meg og for at du spiser grytebrødene jeg har fått dilla på å lage. For at du henter ungene i barnehagen og for at du ikke klager når jeg fortsatt etter to uker ikke har brettet de klærne som ligger i den haugen. For at du vasker speilet på badet og for at du lot meg kjøpe den tredemølla og betalte for den. For at du spiser all maten jeg lager selv om den noen gang smaker helt for jævlig og for at du alltid fikser ting når de går i stykker. For at du synes jeg er fin selv om lavkarbokuren atter en gang ser ut til å gå rett vest og for at du aldri gir opp håpet om at jeg en dag kommer til å sminke meg før et selskap. For at du lar meg blogge og av og til faktisk antyder at jeg er ganske flink til det. For at du har gitt meg verdens fineste unger og for at jeg får lov å mase på deg om at vi egentlig burde hatt en til. For at du får meg godt ned på bakken når jeg har vann over hodet og panikken råder og for at du alltid, alltid har støttet meg uansett hva det nå enn har vært. For at du står opp tidlig med ungene oftere enn meg og lar meg være barnslig lykkelig når jeg spiser sushi, auårshau eller hvitløk. For at du skoger slik at jeg kan nyte utsikten og ta bilder til instagram fra verandaen. For at du brøyter og holder bilene i orden. For at du sørger for at vi alltid har et rimelig lager med Pepsi Max. For at du er du!!

Ha en fin kveld da kjære, inni fjellet ditt. Jeg skal sitte her og se på blomstene du har kjøpt, passe vakttelefonen og fundere på hvilket grytebrød jeg skal lage i morgen så du får med deg på vakt i helga. Jeg elsker deg!

gave fikk jeg jammen, heldig meg!

Jeg må innrømme at jeg kaller jentene mine fine rett som det er..

Hei.

Jonna med den fine bloggen Mammalivet skrev for noen dager siden det fine innlegget Ikke fortell min datter at hun er "fin". Et godt innlegg og jeg har sett at veldig mange jeg "kjenner" på facebook har delt det slik at jeg regner med at du har lest det.

Et godt innlegg som sagt, der Jonna tar opp temaet jenter og det at de automatisk blir kalt fine og søte og etterhvert føler seg misslykket når de ikke får denne responsen. Svært forenklet forklart fra min side, Jonna sier det så mye bedre og innlegget rommer mye mer.

Det er vanskelig å være uenig i innlegget. Det er vanskelig å si noe imot, men alikevel så kjenner jeg inni meg at jeg er bittelitt uenig.

For det blir så fort så enten-eller. Man blir plutselig så redd for å fortelle jenter at de er fine. Man skal aldri rose dem og si at de har vært flinke fordi det ikke er resultatet men innsatsen som skal legges vekt på.

Nå er Jonna ei fornuftig dame og jeg tror nok hun mener at ungen er pyntet i sin fineste stas til 17.mai så er det lov å si at hun er fin, så missforstå meg rett, dette er ikke et motinnlegg, mer en undring over om vi i dag problematiserer veldig mye.

Jeg har to jenter. Rimelig forskjellige jenter. De er ikke oppdratt identisk, det ville blitt katastrofalt for en av dem. Eventuelt begge.

Den ene bruker ca 23 sekunder foran kleskapet og rasker til seg det som ligger forholdsvis øverst, drar børsten motvillig gjennom håret etter lett tvang og kan godt forlate huset med en sokk i hver farge. Det har blitt litt bedre etter at håret ble lengre og kunne flettes da det jo er morsomt å flette sitt eget hår og diverse tilbehør har kommet til som topper, smykker, kliper, strikker,parfyme ol.. men det er liksom ikke så himla nøye om dere forstår. Hun liker å pynte seg til fest. Og når det pyntes så pyntes det med stil og da er tiden med vurdering foran klesskapet betydelig lengre.. Hun får stadig vekk høre at hun er fin. Når hun har gjort seg ordentlig flid med håret en hverdag, når hun tar på noe som passer fint sammen. Hun får høre hun er fin ellers også. Når hun er snill med lillebroren, når hun gjør leksene uten å tulle og tøyse. Bruker kanskje ikke ordet fin da, men mer at hun er ei god jente.

Den andre er mer nøye på hva som kles på. Det vurderes, tas frem, legges tilbake, noe annet tas frem. Kan stiper på kjolen passe med de prikkene på tightsen? Det er slett ikke altid jeg er enig i vurderingene, men hun har en plan og jeg lar henne få gjennomføre den. Håret gres og klipe settes i. På hverdager er ikke spørsmålet "er jeg fin nå?" men mer "er dette greit?" og jeg svarer ofte, må jeg innrømme, "du er kjempefin" Når hun derimot står foran speilet med prinsessekjole, tiara og sukker henført "mamma, tenk at man kan bli så vakker!" Ja da sier jeg meg enig. For jeg synes hun er både vakker og fin og det sier jeg til henne. Og når hun skrider ned trappen i før nevnte kjole og høster aplaus fra besteforeldre og tante og onkel som alle sier at hun er fin, så ser jeg ikke noe galt i det heller. Men også hun får høre at hun er fin på andre områder også. Når hun med dyp rynke i panna har gjort leksene i maxiklubben, eller sett den hestefilmen for 45 gang fordi Yme ville det, eller når hun har skrevet valentineskort til pappa, ja da sier vi hun er både flink og god. Og fin.

Mine jenter har ikke langt lyst hår eller bedårende krøller. Ikke har de kjempelange øyenvipper heller. De er vel alminnelig søte. Jeg synes jo selvfølgelig de er verdens vakreste, men om jeg skal prøve å være objektiv så er de vel normalt søte som de fleste barn er. De blir ikke overøst med ÅÅÅÅÅhhhhh så søt, åååhhhhhh så fin, ååååhhhhh så snusk i øst og vest og overalt, men jeg ser heller ikke at andre jenter rundt meg blir det. Såklart, ser man en baby så kommer det vel ut et automatisk åååååhhh sukk, så fiiiiiin, men det er jo uungåelig. Men jenter fra to og opp. Hva er det jeg går glipp av? Mulig jeg ikke hører etter. Mulig jeg rett og slett har oversett det.

Så jeg har sittet og ransaket mitt eget hode et par dager nå. Gjør jeg noe galt? Kaller jeg Isas venner søte alt for ofte, forventer Isa komplimenter hvor enn hun går og ikke minst blir hun veldig lei seg når de ikke kommer? Og jeg har kommet frem til nei, nei, nei og nei.

Og jeg tenker at dette er et foreldreansvar. Har du en familie og en omgangskrets som ikke klarer å vri ut av seg annet en "så fiiiiiiiiin" hver gang de ser treåringen din, ja da får du ta en alvorprat med dem! Jeg kan gjerne gi komplimenter til Isas veninner. Men da har de også pyntet seg og gjort seg litt flid. Man flommer da ikke over med "å så fiiiiiiin" når venninna kommer i arvede bukser fra storebror og hullete genser fordi de skal være ute og klatre i skråninga her. Gjør virkelig voksne folk det? Isa forventer ikke å bli møtt med "å så fiiiiin" uansett. Når hun har pyntet seg ja, men ikke ellers og dersom noen sier det er hun faktisk i stand til å svare at "jeg har ikke pyntet meg i dag jeg" og så løper hun inn for å leke.

Nå ser jeg at jeg muligens virker både arrogant og "se så bra vi har gjort det med våre unger" og det beklager jeg. Jeg forstår utmerket godt at det kan føles sårt for en liten jente, eller gutt for den del å ikke bli kalt fin når det er det man er vant til å høre.

Men jeg synes det blir feil at man aldri skal bruke ordet/frasen/setninger med fin i også. Det blir som om når man sier man skal oppdra jenta kjønnsnøytralt og overøser henne med gutteleker. Det er ikke kjønsnøytralt, det er ikke nøytralt i det hele tatt.

En gyllen middelvei. Om man hjemme forteller dem at de er fine noen ganger og bruker andre ord noen ganger. Om man på en vanlig mandag ikke sier noe spesielt om olabuksa eller strikken i håret og om man roser når det er noe spesielt. Jeg tror at om man får til den gyldne middelveien hjemme så er også ungene bedre rustet til å takle omverdenen som i sin uvitenhet og enkelte ganger ren dumskap møter dem med fraser som "så søøøøøøøt ei lita jente og så barsk en liten kar!"

FineIsa

HverdagsIsa som ikke fikk høre at hun var fin, derimot at hun var som en vandrende orkan som var en trussel for alt og alle i nærheten når hun svingte den paraplyen...

3.Mars

Hei.

Vi skriver 3. Mars. Akkurat det burde gi meg litt panikk for jeg kom plutselig på her i går, da jeg spise middag at jeg og Henning har brylluppsdag om to dager. 5.Mars for tre år siden gav vi hverandre vårt ja i kirka. Vakker dag osv, osv. Og jeg har hverken tenkt på gave eller blomster eller noen ting.. Henning som satt godt ned i godstolen, fordypet i ett eller annet spill på iPaden gløttet opp med et halvt øye og var sånn måtelig interessert da jeg spurte om blomster var bestillt fra hans kant osv.. Tror dagen blir forbigått i stillhet. Evt så kan jeg feire med svigermor, for Henning har nattevakt og jeg har vakt så stor romantikk blir det uansett ikke.

Men 3. mars altså. Det burde være vinter. Masse snø, eldorado for skiglade unger. Yme burde få sine første aketurer, hvinende av latter ned bakken. Det burde ligge isklumper til smelting i gangen og bobledress burde være et must når vi gikk ut døra.

Vel, ikke helt. "Mamma, er det sommer i dag?" har vært Isas mantra de siste ukene. Hver morgen har hun stirret på visne blomster i krukkene ute og lurt på om vi ikke snart skal plante noe nytt. Jeg har gitt opp å kle på dem varme sko, joggesko passer liksom bedre. Yme er blitt en racer på sykkel, han øver seg hver dag. Og det er så kjapt å gå ut når man bare trenger en liten fleecejakke, tynn lue og sko..

Klimakrise eller ikke, vi har i allefall ikke hatt vinter denne vinteren. Rett nok var det bitende kulde hele januar, men det var sol og fint vær alikevel. Og nordnorske sommere kan være riktig kalde. Ikke rart at Isa er forvirret.

Jeg regner jo med at snøen kommer. Den kom i slutten av mars i fjor og lå til uti mai. Kjedelige greier. For når snøen ikke har kommet til 3.Mars så kan den liksågodt forbli fraværende.

Uansett. 3.mars har vært en fin dag. Kom hjem til ferdig middag som mamma hadde laget. Overetasjen var støvsuget av min kjære og det var lagt nytt på sengene. Yme risikerer ikke lengre å bli spist av en overdimensjonert støvdott som mormor har fryktet hele helga.. Jeg har vaktfri og har derfor laget fastelavensboller siden jeg ikke gadd det i går i tilfelle jeg måtte ut. For ikke å snakke om grytebrødet med musli og aprikos..

Og så nøt vi en rett og slett nydelig solnedgang fra verandaen. Med løfter om en sommer som kommer.

Håper dere har hatt en fin 3. mars!