torsdag 27. februar 2014

Hjemmebesøk av doktorn? God medisin?

Hei.

Før i verden, når det å være lege var et kall og ikke en jobb, reiste doktoren ut til pasientene sine. I storm og stille, vinter og vår dro de ut. Om det var med hest og vogn, hest og slede, reinsdyr og slede, robåt eller til fots kunne jo variere. Doktoren kom, så på den gamle, eller også den bittelille som lå der i senga og ofte lå på sitt siste og sa noen salige ord. Man kan vel lure på hvem som var til mest nytte i gitte situasjoner, doktoren eller presten.. Det er klart, enkelte ganger kunne jo faktisk doktoren gjøre en forskjell, det fantes da behandlingsmetoder på den tiden også.

Før i tiden, når det å være lege var et kall og ikke en jobb, da hadde ikke doktoren så mye å hjelpe seg med. Han hadde stetoskop. Han hadde sine hender. Han hadde luktesans og smakssans. Han så på pasienten og vurderte kliniske tegn. Det å vurdere kliniske tegn er en kunst som mer og mer forsvinner i dagens teknologiske verden. Hvem ser vel om ungen har inndragninger når han puster når vi bare kan ta et røntgenbilde... Og doktoren slo fast med ubestridelig autoritet at det var det eller det som feilte.  Enten kunne man behandle eller så fikk man heller kontakte før omtalte prest. Så dro doktoren den lange veien hjem.

Nå er tiden noe anderledes. Selvfølgelig bruker vi stetoskop fortsatt. Jeg bruker både øyne og hender når jeg undersøker. Jeg bruker ikke smaksans i samme monn som da de smakte på urinen for å kjenne om det var sukker i den. Til det har jeg urinstix.. Luktesans bruker jeg faktisk endel og jeg prøver å holde ved like det de lærte meg på studiet om å se på klinikken.

Men jeg har så mye mer som hjelper meg i hverdagen. Legejournalen for eksempel. Med epikriser fra sykehus og spesialister. Med medisinlister og oversikt over hvilke røntgenundersøkelser som har vært gjort. Der mine egne notater fra fire år tilbake faktisk kan gi meg mye og god informasjon i dag. "Men alt som står der vet jo pasienten.." sier du. "Jo, jo" sier jeg. Tenk tilbake for fire år siden, den gang du var innlagt på medisinsk avdeling. Eller var det kirurgen kanskje? Noe med magen i allefall. Hva sa de egentlig at de så på den ultralyden? Husker du at stoffskifteprøvene som den gang var tatt var litt i grenseland og at de egentlig sa at du burde får kontrollert dem om en stund? Og gamlemor på 83. Husker hun navnet på alle medisinene sine? Eller datteren som er på besøk akkurat denne uken, har hun oversikt over dem? Var dosen på SeloZok 50 eller 100 milligram?

EKG, CRP, Spirometri, test for StrepA, graviditetstest, urinstix, otoskop, oftalmoskop, utstyr for småkirurgi, medisinskapet, hjertestarter, pariapparat, sug, O2. Måler for Hb, blodsukker og saturasjon.
For ikke å snakke om ordentlig lys. Ordentlig lys er undervurdert.
Det er klart, alt dette kan bæres med, det blir litt å dra på, men man KAN i teorien drasse med seg alt dette. Apparater som blir tatt med blir fortere ødelagt og utslitt, men det er ingen umulighet. Selv om det i praksis er akkurat det.

Poenget mitt er at hjemmebesøk er noe som man unntaksvis bør gjøre som lege. Når et menneske er sykt og trenger lege så tenker jeg at det er legens største oppgave å gi pasienten den best mulige undersøkelsen. Undersøkelsen som faglig sett gir det beste og riktigste resultatet.

Man kan godt argumentere for at syke mennesker skal slippe å dra seg opp av senga, ut på tur til legekontoret for så å transporteres hjem igjen. Det er jo mye enklere at legen som er frisk og rask kommer hjem til pasienten. Det er bedre service det og syke mennesker slipper ut på langtur.

Man hører ofte at "hun er nå så gammel, hun fortjener den servicen den er at legen kommer på hjemmebesøk" Da tenker jeg "fortjener hun ikke å få den beste undersøkelsen som hun kan få?" Fortjener hun ikke å få antibiotika fordi legen er sikker på at hun trenger det, og ikke minst hvorfor hun trenger det, i stedet for å få en kur sånn i tilfelle det skulle være noe. Ikke det at man slenger rundt seg med antibiotika, men på et hjemmebesøk er sjansen for å dele ut en unødvendig antibiotikakur ganske mye større enn på legekontoret. Og en unødvendig antibiotikakur trenger ikke bare være dumt for resistensutvikling. Det kan også bli komplikasjoner av det for pasienten som kan få bivirkninger av den.

Små barn med høy feber. "skal vi virkelig kle på dem, ta dem ut i kald luft og sette dem i bilen? Han/hun er jo så syk" Jeg har ikke tall på hvor mange av dem som "er blitt så mye bedre nå enn da han/hun lå i senga hjemme." Snakker vi om falsk krupp så er kanskje den turen ut i bilen det som skulle til for å stoppe hele anfallet.

Jeg mener ikke at leger aldri skal ut på hjemmebesøk. Det finnes mange eksempler på at hjemmebesøk både er indisert og riktig. Og da drar vi ut. Og da SKAL vi dra ut. Men jeg mener at dette bør være unntakene. Ikke standaren. Det skal ikke være slik at om du er over 75 og blir syk så skal dokteren komme hjem til deg av ren automatikk. Heller ikke om du bor der eller der så skal legen heller reise ut enn at pasienten blir fraktet inn.

Den enkelte pasient fortjener alltid den best mulige undersøkelsen. Slik at diagnoser og behandling har størst mulig sjanse for å bli rett. Og forutsetningene for å få dette til er aller best på legekontoret. Ikke inne på et trangt soverom, i litt dårlig lys med en pasient som ikke helt husker og ikke helt vet sin egen sykehistorie.

Av og til så trengs legen der inne på det trange soverommet, i det dårlige lyset og med en dårlig sykehistorie. Men ikke som standard. Pasientene fortjener nemlig bedre!

The Doctor av Luke Fildes



17 kommentarer:

  1. Fantastisk enig med poengene dine. Den beste undersøkelsen er PÅ legekontoret i de aller fleste tilfellene.
    Har akkurat student og da må vi gjennomføre to planlagte hjemmebesøk- lurer fortsatt på hvilke to pasienter som er så heldige at de skal få "uventet" doktorbesøk:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hjemmebesøk kan være riktig trivelig. Og av og til nødvendig for å forstå mer av pasienten. Men jeg tenker på hjemmebesøk som medisin, man bør være bevisst på hva man bruker det til :)

      Slett
    2. Ja, helt enig med deg der.

      Heike

      Slett
  2. Jeg er helt enig med deg! Hvis jeg skulle være så dårlig at det var behov for lege hjem ville jeg vel heller blitt sendt på legevakta enn å ligge hjemme uansett. Og om jeg ikke var fullt så dårlig så ville jeg vel engstet meg for at sengetøyet var utsvetta, gulvet støvete og insistert på å servere kaffe ( og ja, jeg er litt gammeldags når det gjelder det der med å by på kaffe ).

    SvarSlett
    Svar
    1. Bra jeg ikke skal hjem til deg da for jeg liker ikke kaffe :) Svett sengetøy bryr vi oss lite med. Av og til er det faktisk til hjelp da det kan si noe om tilstanden..

      Slett
  3. http://hildegoghagen.net/?p=3584

    SvarSlett
  4. Jeg tror at jeg er veldig enig med deg!

    SvarSlett
  5. Jeg jobber på barneavdelingen og skulle ønske det var mer man kunne gjøre hjemme for barna istedenfor at de må komme til sykehuset og ofte vente i timesvis. Vi har mange kreftbarn og de går jo helt glipp av barndommen sin sittende og ventene på neste kur, neste blodprøver osv. Så på den serien på TV-Norge om et sykehus som hadde kreftsykepleier som kom hjem og ga kurer osv. Det skulle jeg ønske vi hadde også.

    Men selvfølgelig helt "vanlige" sykdommer er jo best å behandle på legekontoret. Men jeg syns også at flere kronikere skulle få slippe og tilbringe all sin tid fra legekontor til legekontor med en endeløs rekke av undersøkelser. Spesielt barn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Her er vi helt på bølgelengde Susan. behandling av kronikere, der sykdom er kjent og vi snakker om jevnlig behandlnig, stell og prøvetagning. Der er det mye å gå på når det gjelder hva som kan gjøres lokalt og hjemme hos pasienten. Det jeg skriver om i innlegget mitt er legevakt og vanlige legetimer. Der synes jeg ikke hjemmebesøk skal være standar men noe man gjør i spesielle tilfeller. Spesielle i form at av det er medisinsk indisert, ikke spesielt i form av at pasienten er gammel eller bor vanskelig til.

      Slett
  6. Enig i alt! Det blir en mye bedre undersøkelse på legekontoret. En annen sak er selvfølgelig den terminale kreftpasient for eksempel ! I en bykommune er også tiden et poeng. Det å dra ut på besøk til en pasient gjør at kanskje fem andre ikke får time den dagen... Det bør selvfølgelig ikke være poenget.

    SvarSlett
    Svar
    1. Terminale kreftpasienter tilhører helt klart gruppen som bør få hjemmebesøk :)

      Slett
  7. Word! Men jeg har satt svært stor pris på de få legebesøkene jeg faktisk har vært på selv. De var veldig viktige, både for meg og pasienten. Men absolutte unntak! Men er det mange som forventer seg hjemmebesøk i disse dager?

    SvarSlett
    Svar
    1. I små kommuner med spredt befolkning og gjerne på øyer er det nok fortsatt vanlig å forvente hjemmebesøk da det har vært standaren helt frem til nå. Men jeg synes jo at også folk som bor på steder uten offentlig kommunikasjon og på øyer bør få like god behandling som andre. På legekontoret. Det er mulig at det oppfattes som besværlig for pasienten som må ut "på tur" men faglig sett er det et fremskritt..

      Slett
  8. Jeg kommer fra en stor by og bor jo nå i Oslo som er concidered stor her i Norge, og jeg ble helt sånn "hjemmebesøk?!" når jeg leste. Jeg trodde ikke noen engang tenkte på det jeg. Altså når det er snakk om vanlige legetimer og slikt.

    Terminale/kronikere er helt anderledes, og der har vi super erfaring med Oslo i hvert fall, de har masse gode slike tilbud. De har jo hjemmesykehus for barn her på Ullevål, og de har både fransiskushjelpen, lovisenberg hospice og hjemmesykepleien som kommer hjem til terminale (og muligens flere).

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er nok først og fremst på legevakt man her forventer at legen skal komme hjem til en. Ikke så mye vanlige legetimer. Men som du sier så er det nok et fjernt begrep for mange som bor i by. Med unntak av slike eksempler som du nevner...

      Slett
    2. Forventer? Er ikke det litt, vel, rude?
      Kanskje ikke i bygde norge, hva vet jeg.

      Slett