onsdag 26. februar 2014

Alenetid.

Hei.

Egentlig så hadde jeg tenkt å skrive et glødende engasjert innlegg om hjemmebesøk versus undersøkelse av pasienter på legekontoret. Men i og med at andre glødende innlegg her inne av og til har skapt endel oppstuss har jeg funnet ut at jeg skal vente bittelitt med å skrive det innlegget. Leste en tråd på facebook nemlig om dette temaet. Der det var mange meninger ute og gikk gitt. Tilslutt satt jeg faktisk fysisk på hendene mine for ikke å delta med liv og lyst i debatten og antagelig skrive noe dumt. Og jeg er litt der enda at jeg bør sitte på hendene mine. For at formuleringene skal bli slik at poengene mine kommer frem. På riktig måte. Men snart.... Da kommer det et engasjert innlegg om hjemmebesøk versus undersøkelse av pasienten på legekontoret. Kanskje i morgen.

Så da blir det heller atter en gang et innlegg om unger.

Eir har besøkt en venninne i dag. Dro rett dit fra SFO. Glad og lykkelig over å slippe å tilbringe atter en ettermiddag sammen med familien sin.

Isa har hatt besøk. Glad og lykkelig også hun. Besteste Sander var på besøk, og Sander har vi ikke sett på ukesvis for de har vært borte så lenge. Gjensynsgleden var på topp og hva de to egentlig gjorde på loftet er uvisst, men det var mye høy latter i allefall.

Så da var det liksom jeg og Yme da. Så når dagens grytebrød var brettet tok jeg med Yme ut en tur for å sykle. Yme liker å sykle. Han har en balansesykkel som han farer avgårde som en vind på. En vind som ikke er helt enkel å fange så jeg er glad vi har laaaaaaaang innkjørsel.

Så vi syklet frem og tilbake og ned bakken mot postkassa og nesten utfor veien og ned i elva. Vi tittet innom faren som drev å kjørte noe material med firehjulingen og vi sjekket at det stadig kjørte biler nede på veien som vi helt klart må passe oss for.

Etter en time gikk vi inn. Yme og PELLE-tibil så barnetv i armkroken min mens en skive polarbrød med leverpostei ble fortært.

Og mens Yme oppslukt så på Kråkeklubben som i dag overnattet ute i skogen og så på ugler tok jeg meg i å tenke at "sånn var det når Eir var lita" Da hadde vi all verdens tid og oppmerksomhet som vi gav til kun henne. Vi lekte med henne hele ettermiddagen, satt på gulvet og stablet tårn og puslet puslespill. BarneTV ble nesten uten untak sett fra et fang mens hun fikk brødskive og påfølgende youghurt.

Ble så smått grepet av panikk der jeg satt. Hvordan skal det gå med Isa og Yme? Oversett og overlatt til seg selv evt behandles kun som søsken og gruppe. I dag har Isa som sagt lekt på loftet med Sander uten å i  det hele tatt interagert med sin mor. Joda, jeg leste Doktor Proktor da hun la seg og vi snakket om hvor fint det hadde vært å ha besøk av Sander når hun la seg, men er det nok? Vi snakker tross alt om 2,5 år med udelt oppmerksomhet som Eir har hatt gleden av og som de andre to aldri får.

Når Yme under sykkelturen gjentok "Yme sykla lamme mamma" (Yme sykler sammen med mamma) ca 74 ganger. Er det utrykk for at han nesten aldri ellers i sitt liv får gjøre noe alene med meg, eller er det fordi 2-åringer stort sett gjentar samme setning 74 ganger når de først kommer i siget?

Hvordan gjør dere andre det? Er dere flinke til å gi alle ungene "alenetid" sammen med dere foreldre og hvordan legger dere det i såfall opp? Yme og jeg hadde i allefall en fin ettermiddag i dag og det var en trøtt og fornøyd Yme som med PELLE-tibil i armkroken sovnet mens han mumlet "Yme sykla! Yme sykla fort!! Sykkel arti!!" Så mulig det egentlig hadde vært hipp som happ for ham hvem som kom halsende bak...



11 kommentarer:

  1. Kort og konsist;)

    Dette med alenetid som du beskriver det her, er en av (de mange) grunnene til at jeg vanskelig kan se for meg en nummer to. Jeg har jo blitt så fryktelig glad i He, og har jo ikke lyst til å dele meg med noen andre. Teit tanke, kanskje, siden jeg høyst sannsynlig hadde blitt like glad i nestemann, men det er nå en gang denne tanken som har satt seg i hodet mitt. Og så er det jo det som jeg skrev om i forrige innlegg på bloggen min, at det er jo så kort tid man får sett dem etter jobb i ukedagene! Og med to, blir det jo bare en liten time igjen på hver, rent matematisk sett. Og tilogmed nå har jeg jo hendene fulle med bare denne ene.

    Og du som har lyst på en nummer fire! Det kan jo hende dere regner tid litt annerledes der oppe i nord, for det virker da som om du får tid til all verden med alle barna dine. I tillegg til å bake dusinvis av grytebrød! Dere er så fryktelig flinke, barna deres er heldige som har så engasjerte foreldre:)

    SvarSlett
    Svar
    1. De tankene der tror jeg alle mødre har hatt. Man ser ikke for seg at det går an å bli like glad i nummer to eller at det skal gå an å dele på kjærligheten. Men det gjør det! Og grytebrødene baker seg jo selv. Dessuten får jeg sneket inn tre minutter alenetid med en av jentene når de hjelper meg med å brette deigen...

      Slett
  2. Tror nok både Isa og Yme var fornøyd ja :)

    SvarSlett
  3. Jeg husker ikke hvordan vi klarte det da mine unger var små, men jeg tenkte veldig på det forrige kvelden. Da var vi 3 voksne med full fokus på barnebarnet på 10 mnd, og jeg bestemte meg for å sørge for at de neste også får like mye oppmerksomhet og applaus.

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å høre. Alle trenger jo sin tilmålte dose oppmerksomhet. Om man er størst, minst eller et sted i midten..

      Slett
  4. Det blir jo forskjell på nummer en og nummer tre/fire. På godt og vondt. Eldstebarn får et par år helt alene og har det topp, men må også oppleve det å plutselig få noen å dele foreldrene med. De neste barna er vant til å dele fra starten av. Alle barna får jo sine stunder alene med mamma og pappa. Ta med kun en i butikken. Lese for et barn. Bli med et barn på trening.
    Å ha flere barn fører for vår del til at vi foreldre deler oss - en blir med han dit, mens en blir hjemme med resten. En drar på korps, mens en drar på foreldremøte. Osv

    SvarSlett
    Svar
    1. Blir nok litt deling etterhvert her også tenker jeg. For jeg ser lite for meg at Isa kommer til å spille fotball i samme monn som Eir.. Det er nok fordeler med å komme som både nummer 1, 2 og 3 i søskenflokken. Og bakdeler. Så vi får bare gjøre det beste ut av det.

      Slett
  5. Det er jo forskjell på eldste og resten i en søskenflokk. Men jeg tenker at småsøsknene også har noe veldig verdifullt, nemlig større søsken! Ingen er vel så gode på applaus og skryt og jubel som eldre søsken til yngre søsken. I hvert fall etter min erfaring. De får jo ikke årene alene med mamma og pappa, men de får jo mange flere heiagjengmedlemmer! Mange flere klemmer og kyss, mange flere komplimenter, mange flere lesestunder, mange flere puslespillstunder, mange flere dansepartyer, mange flere lekekamerater osv. når de har eldre søsken som også inkluderer dem i hverdagen.
    Søskenkjærligheten er jo den vakreste på jord å være vitne til.

    Og joda, jeg er bevisst dette med enetid, vi må bare planlegge det, men så lenge man tenker over det pleier det å gå smertefritt for oss. De legger seg ikke samtidig så der er det muligheter, man kan ta med seg et barn på date og gjøre noe artig, eller bare i butikken, eller gå en tur, hva som helst.

    Men, altså, brette brødet? Eh? Og grytebrød? Jeg har gått glipp av noe.

    SvarSlett
    Svar
    1. Følger du meg på Instagram? har fått litt dilla på å lage grytebrød, altså eltefritt brød som man steker i en støpjernsgryte i ovnen. Og lagt ut bittelitt bilder av sånne brød i det siste. Deigen inneholder veldig lite gjær så den skal heve i 12-18 timer eller så. Da tømmer man den på benken og bretter den sammen til et brød...
      Er helt enig i at nummer to og tre får mye som førstemann ikke fikk i form av søskenkjærlighet og annen type oppmerksomhet. Så i bunn og grunn er jeg ikke veldig bekymret. Det var bare skikkelig flashback til å være ettbarnsmor der jeg satt i sofaen med bare en unge og så barnetv..

      Slett
    2. Jeg regnet egentlig med at du ikke var så bekymret! Da hadde man jo holdt seg til en. Men ja, jeg har hatt endel ettbarnsmamma flashbacks jeg og, egentlig ganske hyggelig.

      Slett